Stormfulle høyder, brain rot og ikke-skamfulle gleder

Aftenposten hadde denne uka en artikkel om Stormfulle høyder, eller Wuthering Heights som den heter på originalspråket, som belyser den nylige kontroversen rundt spørsmålet: Er Generasjon Z for dumme til å lese den?

På TikTok florer en trend hvor unge lesere deler sin frustrasjon over det litterære mesterverket, overveldet av kompleksiteten og den språklige utilgjengeligheten.

Pangolin forlags nyutgivelse av Emily Brontës klassisker, basert på plakaten til den nye filmen med Margot Robbie og Jacob Elordi

Kulturjournalist Liam Kelly i The Telegraph skylder på brain rot, mens andre skribenter, i forsvar for Gen Zs intelligens, peker på simplifisering av moderne media og det krevende språket man ofte finner i klassisk litteratur. Ikke bare språket — også tempoet, tidslinjen og kompleksiteten i handlingen.

Alle stiller de i utgangspunktet et viktig spørsmål:

Hva gjør egentlig sosiale medier, raske filmer, reality-TV og lettfordøyelig innhold med hjernen vår?

Oxford definerer «brain rot» (eller hjerneråte, som det også kalles på norsk) som «innhold av lav verdi og kvalitet som finnes på sosiale medier og internett, samt den påfølgende negative effekten slikt innhold er antatt å ha på individet eller samfunnet».

Uheldigvis for den digitale generasjon, støtter nyere forskning denne idéen. En omfattende rapport fra 2025 fant at brain rot fører til emosjonell desensibilisering, kognitiv overbelastning og negativ selvfølelse, noe som igjen kan knyttes til psykiske plager, angst og depresjon. Heldigvis er slike effekter verken uungåelige eller irreversible. Det betyr bare at vi, som samfunn og som individer, bør være mer bevisste på hvordan vi bruker teknologi i hverdagen.

Men selv om de klart befinner seg blant hovedsynderne, bør ikke sosiale og digitale medier få all skylden. En skole- og utdanningshverdag som blir stadig mer akademisk krevende kan også ha en effekt på både fokus og motivasjon.

Som mange unge voksne i dag, har jeg selv studert i seks år sammenhengende. I denne perioden sluttet jeg mer eller mindre helt å lese skjønnlitteratur. Etter å ha brukt åtte timer av dagen til å saumfare forelesningsnotater, pensumbøker og vitenskapelige artikler, var det å plukke opp enda en bok ikke akkurat den mest appellerende fritidsaktiviteten.

Min egen 1300-siders utgave av Molecular Biology of the Cell har kommet meg godt til nytte som effektiv papirpresse, miniatyrbord og potensielt selvforsvarsvåpen

Nå tenker du kanskje at klassisk litteratur overhodet ikke er sammenlignbart med en fagtekst om molekylær cellebiologi, men jeg kan fortelle deg: det er faktisk ikke alltid så langt unna.

Jeg har selv forsøkt – og mislyktes i – å komme meg gjennom Forbrytelse og Straff mangfoldige ganger. Jeg har selv en nydelig, innbundet Chiltern-utgave av Moby Dick stående i bokhylla, som jeg bare har hatt tålmodighet til å lese de første tjue sidene av. Til og med som en hardbarka science fiction-fan, har jeg måttet jobbe og slite meg gjennom kompliserte, forvirrende og langtrukne passasjer av Frank Herberts Dune og Dan Simmons’ Hyperion, fristet til å kaste dem rett tilbake i hylla og plukke opp en tegneserie i stedet.

Det er ingen skam i å innrømme det.

For helt til slutt er det et tredje poeng vi ennå ikke har belyst, som kanskje fortjener å nevnes:
Hva om disse «dumme», frustrerte Gen Z-tiktokerne bare rett og slett ikke liker litterære klassikere?

Vi har ikke et etablert norsk begrep for «guilty pleasure». Det nærmeste blir skamfulle gleder. Det er kanskje like greit. Personlig har jeg aldri vært noe fan av det uttrykket – i hvert fall ikke måten det brukes på i dagligtale.

Hvorfor skal noe vi liker føles skamfullt? Og hvem er det egentlig som bestemmer hva vi burde og ikke burde føle oss skamfulle over å like?

Lesing som aktivitet skal ikke være prestisje. Det skal heller ikke gatekeepes. Og la oss være ærlige: du blir ikke sosialt uttøtt eller mister drømmejobben om du ikke har tålmodighet til å holde ut 400 sider av en bok fra 1847. Du blir heller ikke sett ned på om du, som meg og millioner av andre, finner glede i å lese ungdomsbøker, manga, tegneserier eller «kiosklitteratur» – klassikere inkludert eller ei.

Så til alle de som jobber seg standhaftig gjennom Stormfulle høyder, til slutt belønnet med en givende leseropplevelse: fantastisk!
Til dere som kastet inn håndkleet og smalt den tilbake i hylla: det er ingen skam å snu. Lesing skal først og fremst være lystbetont. Og jeg garantere deg: det finnes noe der ute du kan ha glede av også.

Jeg sier som jeg pleide å si til mine gjester da jeg stod bak bardisken på ølpuben Røør med 60+ tappelinjer og de fortalte meg, «Jeg liker ikke øl»:
«Da kommer du til å like denne.»

Aldri har jeg mislyktes i å finne noe de satte pris på.

…Så, for å gjøre en lang og komplisert historie kort og enkel:

Litterære klassikere er kanskje ikke for alle. Men lesing kan være.

Det er finnes ingen regler for hva du «burde» eller «ikke burde» lese. Enten det er Forbrytelse og Straff, Fifty Shades of Grey eller Jujutsu Kaisen – leseglede er leseglede uansett, og det er uendelig mye bedre enn å doomscrolle på TikTok.