Når (arbeids)livet gir deg sitroner

Før dette innlegget offisielt begynner, er det én ting som må stadfestes: Jeg er ikke typen til å skrive klisjéfylte motivasjonstekster. Jeg er langt ifra noen life coach. Det har jeg heller aldri tenkt til å bli.

Det er ikke noe «men», bare noe å ha i bakhodet før jeg introduserer denne ukens tema: Arbeidsliv – eller mangelen på det.

Norske aviser har skrevet mye i det siste om arbeidsledighet – særlig blant unge. Vi får stadig vekk høre om tall som øker, nyutdannede som søker jobb etter jobb uten et eneste napp og unge arbeidstakere som alltid får det korteste strået.

Om jeg ville, kunne jeg ha linket sikkert 20 flere slike artikler, som hver og en presenterer et nesten identisk scenario: unge mennesker som står utenfor et arbeidsliv som stenger døren i ansiktet på dem, før de i det hele tatt har rukket å få et glimt av innsiden.

Foto: Rigmor Bjørnevik

I den mye delte artikkelen fra E24, oppgir nyutdannede Ida Fronth-Andersen (25) å ha aktivt søkt jobb i over åtte måneder, til tross for siviløkonomgrad og flere jobber og verv ved siden av studiene. Selv om hun har vært på flere intervjuer, har hun alltid endt opp med å bli valgt bort til fordel for noen som har mer erfaring.

Men som Fronth-Andersen tålmodig og standhaftig påpeker, er det viktig å holde motet oppe. «Man må ikke grave seg ned.»

I starten av dette innlegget lovet jeg å ikke bli en life coach. Men det finnes ett uttrykk jeg likevel syns er passende å nevne i denne forbindelsen, som jeg tror de aller fleste er kjent med: «When life gives you lemons, make lemonade.» Eller, det er i hvert fall det som er originalen. Det finnes utallige varianter av dette ordspråket –«When life gives you lemons, throw them at someone.» «When life gives you lemons, ask for salt and tequila.» «When life gives you lemons, don’t make lemonade – make life take the lemons back». Eller, min persolige favoritt:

Da jeg var ferdig i min forrige jobb som forskningsassistent og fant ut at akademia kanskje ikke var veien å gå for meg likevel, fokuserte jeg på hvordan å utnytte mine ferdigheter og interesser på andre måter.
Da KI kom og truet med å ta jobben fra alle oss skribenter, oversettere og redaktører, forsøkte jeg å fokusere på hvordan å tilpasse mine tjenester til det nye markedet.
Da jeg satt fortvilet med hodet begravd i hendene etter å ha fått avslaget på jobbsøknad nummer 394 klasket i fleisen, forsøkte jeg å snu om på prosessen ved å søke opp jobbene selv.

Det er vel konsensusen i svarene fra hvilken som helst karriereveileder om hva man burde gjøre i slike håpløse tilfeller: oppdatere kunnskaper, tilpasse ferdigheter, rejustere strategier og finne nye innfallsvinkler.

…Alt dette høres jo utrolig fint og flott ut. Og ikke minst, utrolig forenklet – såpass at det nesten blir flåsete.
Det er jeg fullstendig klar over. Og nettopp derfor vil jeg komme med en aldri så liten (les: stor) disclaimer:

Enkelt er det absolutt ikke.

Det er mye man kan gjøre som individ, men til syvende og sist, hviler utfallet i andres hender.

Man kan delta på så mange seminarer man fysisk klarer. Man kan ha så mange LinkedIn-connections som algoritmene tillater. Man kan være Instagram-influencer på heltid. Man kan skrive så mange jobbsøknader man makter, starte så mange enkeltpersonforetak man vil, og være så synlig som overhodet mulig. Men noen må faktisk lese disse søknadene. Noen må rekke ut en hånd. I den andre enden, må noen faktisk plukke opp røret.

Dette er strukturelt problem. En utfordring på samfunnsnivå.

I bildet som tegnes av disse scenarioene sammenlagt, er det ikke livet i seg selv som nødvendigvis gir deg sitronene. Det er arbeidslivet.

Arbeidsledigheten i Norge blant aldersgruppen 15-24 år har økt det siste året, viser data fra SSB.
I skrivende stund er arbeidsledigheten i samfunnet generelt på 4.7%, som er en økning fra foregående år. Mye av denne økningen skyldes den nevnte aldersgruppen, men også at flere er arbeidsledige lengre. Det må nevnes at sysselsettingen i Norge fortsatt er blant de høyeste i Europa. Det utgjør imidlertid liten forskjell for de hundretusenvis som ikke får seg jobb.

Slik det ser ut i dag, skal vi tro media, er det tilnærmet uoppnåelig å komme inn på arbeidsmarkedet om man ikke allerede har en fot innafor. Det er en lukket sfære. Et stengt rom der alle som er nyutdanna, arbeidsledige, gjennomgår en overgangsfase, eller av ulike grunner har mistet det lille fotfestet de hadde, står på utsiden og hamrer nytteløst på dørene.

I en nylig artikkel fra Sammfunnsviternes magasin Tendens, med tittelen «Mastergrad i hånden, døra i ansiktet», skriver nyutdannede Eleonore Celina Hånde:

…Og om du skulle være så jordnær å søke en butikkjobb eller liknende, mens du venter forgjeves på det uoppnåelige nappet, blir du møtt med et kontant: “Du har for mye utdanning til å sitte i kassa, du kommer til å slutte så fort du får noe annet.”

Med andre ord: du faller mellom alle stoler.

Det er ikke bare den yngre garde som faller mellom stoler. Foredragsholder, forfatter og tidligere journalist Mette Bugge kaller seg for «oldfluencer». Via sin livlige LinkedIn-profil setter hun søkelyset på seniorene; hvordan de ofte blir undervurdert i arbeidslivet og feilaktig ansett som mindre motiverte, skjørere og mindre tilpasningsdyktige.

Det gjør også Lisa Wade, som nylig har skrevet boken De eldre har aldri vært yngre – men hvorfor jobber de ikke? Her peker hun på fire overordnede årsaker: Fordi pensjonen er raus og døren er åpen. Fordi partene i arbeidslivet prioriterer pensjon. Fordi myter og fordommer får leve videre. Og fordi de ikke føler seg ønsket.

«Jeg ser en sammenheng mellom holdninger fra politikere og partene, som speiler utbredte myter og fordommer i samfunnet – som igjen fører til uheldig praksis i arbeidslivet», sier hun i et intervju med Kunnskapssenter for lengre arbeidsliv. «Det trengs bevissthet og endring på flere områder.»

På scenen: Norges eneste oldfluencer Mette Bugge, i ferd med å avlive myter om eldre arbeidstakere.
Foto: Martin Mortensen / iHarstad

Når både den yngre og den eldre generasjonen – ferske idéer og innfallsvinkler eller årevis av kunnskap og erfaring – blir utestengt, går arbeidslivet glipp av mye verdifull kompetanse. Og da har vi ikke engang begynt å nevne alle de med fysiske eller psykiske helseutfordringer som ikke passer inn i et tradisjonelt arbeidsliv som sitter på store ressurser og arbeidskapasitet, men opplever å få døren smelt i trynet av et altfor rigid og gammeldags system.

Arbeidslivet ender opp med å bli mer og mer A4, når det vi burde burde gjøre, er å kutte de altfor skarpe kantene.

Det er ikke vi arbeidstakere som må være mer fleksible, oppdatere kunnskapen, omskolere ferdigheter og rejustere rammer. Det er arbeidsgiverne. Næringslivet. Samfunnet generelt.

Vi kan stille spørsmål om hvorfor det har blitt slik. Vi kan lete så iherdig vi vil etter syndebukkene – enten det er politikere, utdanningssystemet, næringslivet, digitalisering eller sosiale medier. Det bringer oss ikke nærmere en løsning. Det bringer oss heller ikke nærmere svaret på det dette innlegget egentlig dreide seg om:

Hva skal jeg gjøre – som nyutdannet, som eldre, som jobbsøker – når arbeidslivet dumper et helt lass råtne sitroner i hodet på meg?

Til det, skulle jeg ønske at jeg hadde et mer pragmatisk svar enn bare «ikke mist håpet.» Virkelig. Men igjen, som vi har stadfestet, er jeg hverken karriereveileder eller life coach.

Det jeg faktisk vet, om ikke annet, er at mennesker har en tendens til å se bakover. Søke til fortiden. Rote seg gjennom arkivene. Hvor gikk det galt? Kunne jeg ha gjort noe annerledes? Burde jeg ha valgt en annen retning?

Life coach eller ei – her finnes det faktisk et mer eller mindre oppløftende svar.

I et innslag på Dagsnytt 18 i april, ble tre ulike eksperter intervjuet i forbindelse med søknadsfristen for høyere utdanning. Fysiker og KI-forsker Inga Strümke, rektor ved Forsvarets høgskole Dag Rist Aamoth og Lise Lyngsnes Randeberg, leder for Akademikerne, ble alle stilt spørsmål om hva man bør tenke på når man velger høyere utdanning. Bør man velge utifra det man tror er nyttig og relevant i et samfunnsperspektiv, eller bør man gå etter magefølelsen og velge det man har lyst til?

Svaret var mer eller mindre enstydig:

Det viktigste er å velge en karriere du har interesse for.

Minst like viktige som fagspesifikk kunnskap, er de indirekte ferdighetene man tilegner seg fra en utdannelse: evnen til refleksjon, problemløsning, tilpasning og kritisk tenking. Det å kunne samarbeide, ta ansvar og ta vare på andre mennesker, som alle er egenskaper Forsvaret verdsetter når de velger sine kandidater. Samfunnet er i konstant endring – vi kan aldri forutsi med sikkerhet hvilke yrker og sektorer som vil være mer eller mindre relevante i fremtiden. Det eneste vi kan si med sikkerhet, er at samfunnet alltid vil trenge mennesker med slike evner.

Et annet, ganske åpenbart poeng er at arbeid tross alt er noe du vier en ganske saftig porsjon av tiden din på denne planeten. Da bør det være noe du er motivert for, noe du brenner for – og gjerne noe som også appellerer til dine personlige styrker.

Til slutt, som Inga Strümke sier så fint i reportasjen: Det er ikke unge mennesker sitt ansvar å sørge for sysselsettingen om fem år eller vite hvilken kompetanse samfunnet kommer til å trenge i fremtiden. Det er nemlig veldig usikkert. Tvert imot: «Unge mennesker akkurat nå må tenke på hva de har lyst til å fylle livet sitt med, hvilke type problemer de har lyst til å hjelpe å løse og hva som er meningsfylt for dem.»

…Med det i bakhodet, tenker jeg at vi kan konkludere:

Når arbeidslivet gir deg sitroner, opprett et enkeltpersonforetak, lag en LinkedIn-profil, invester i noen kopper, sett opp en limonade-stand på fortauet og vent på at sommeren skal komme.

«Tålmodighet er en dyd», sier de. I hvert fall en eller annen poet fra romertiden som sikkert hadde skjønt noe.
[Bilde: eldgammelt meme av ukjent opphav.]