«Brev fra Oslo»
Denne uka er det påskeferie. Det er en gylden anledning for oss nordmenn til å reise på fjellet, slappe av og nyte tilværelsen. Selv skal jeg på hytta for å tilbringe tid med familie og kose meg på tur i skogen, henslengt i sofaen eller ved middagsbordet med litt ekstra god mat og drikke.
Men selv om det er tradisjon for mange nordmenn, er det ikke alle som har mulighet til dette.
Det er ikke til å stikke under stol at de økonomiske forskjellene fortsetter å øke – også her i Norge.
Som denne ukas innlegg, har jeg derfor lyst til å dele en artikkel jeg skrev i 2024 for Majuscule, et litterært tidsskrift for kreativ sakprosa basert i New York. Artikkelen var en del av en serie hvor skribenter fra hele verden ble invitert til å skrive et brev fra sin hjemby, som en tidsaktuell reportasje om en sosial, politisk eller kulturell sak av interesse. Mitt valgte tema var den norske velferdsstaten, med utgangspunkt i matkøen som skapte nyhetsdekning og debatt den vinteren. Dessverre forblir temaet like aktuelt to år senere.
(Artikkelen ble opprinnelig publisert på engelsk under tittelen «Letter from Oslo», og er her oversatt til norsk.)
Brev fra Oslo
Fredag den 16. februar 2024 utspilte det seg en besynderlig scene i en av gatene i Norges hovedstad. Mellom kontorbyggene, dagligvarebutikkene, kaféene og den viktorianske mursteinskirka på Grønland i Oslo var over tre hundre personer samlet i matkø utenfor Fattighuset. Norge er kjent som et av verdens rikeste land, med et demokrati og en levestandard som topper alle lister. Med det kan man spørre seg: Hvordan kan vi la dette skje?
Foto: Aria Kalhor / Avisa Oslo
Frem til midten av 1900-tallet var Norge en nasjon med en beskjeden økonomi, som livnærte seg av industrier som fiske, sjøfart og jordbruk. Mot slutten av 60-tallet, da et av verdens største oljefelt ble oppdaget utenfor norskekysten, tok den økonomiske situasjonen vår en brå vending. For å unngå at disse verdiene falt i hendene på internasjonale oljeselskaper, erklærte regjeringen vår suverenitet over den norske kontinentalsokkelen. Og i 1990, for å sørge for at overskuddet ville komme fremtidige generasjoner til gode, ble et nasjonalt oljefond opprettet med formål å fungere som en samfunnsøkonomisk buffer og bidra til å finansiere velferdsstaten.
I lys av Norges økonomiske vekst mellom 1945 og 1970 ble en rekke sosiale trygdetjenester opprettet. Mange av disse ble samlet i folketrygdreformen — en hjørnestein i den norske velferdsstaten. Etterkrigstidens sosialpolitikk var preget av et ønske om felles verdier, og i 1967 ble Folketrygden grunnlagt på filosofien om at det er statens ansvar å sikre levebrød for alle innbyggere. Etter reformen i 2005 er de ulike velferdsetatene i dag sammenslått til én: Arbeids- og velferdsetaten (NAV), en felles avdeling for offentlige arbeids- og sosialtjenester, tilgjengelig i alle kommuner.
Vi nordmenn er takknemlige for å være en del av et system utviklet for å gagne folket. For det kan vi takke vårt sosialdemokratiske styresett. Men ting har endret seg siden 1967, og selv om landet vårt er rangert som nummer én på Demokrati-indeksen, stagnerer velferdssystemet vårt i det 20. århundret.
I en tid preget av krig, inflasjon, politisk uro og økonomisk nedgang, er det de som har minst som lider mest. Når rentene skyter i været, strømregningene når nye høyder og leieprisene vokser ut av kontroll, fortsetter de sosiale forskjellene å øke. Mens politikerne håver inn millionlønninger og overklassen sitter trygt i sine massive hus med to biler, tre hytter og fem utenlandsreiser i året, sliter middelklassen med å få endene til å møtes. Småbedrifter går konkurs. Familier klarer ikke å dekke de månedlige utgiftene. Enslige mødre har ikke råd til dagligvarer nok til seg og sine barn. Velferdsmottakere frykter å måtte flytte ut av hjemmene sine, og våre mest sårbare innbyggere må ty til fattighuset for ikke å sulte.
I 2024 er minstesatsen for uføretrygd fra NAV bare så vidt over fattigdomsgrensa. Når staten svikter, balanserer velferdsmottakere på en knivsegg for å klare seg, og noen har ikke annet valg enn å søke støtte hos veldedighet. Matkøen utenfor Fattighuset i februar var ikke et engangstilfelle. Den norske Matsentralen estimerer at 115 000 mennesker trenger matstøtte ukentlig — både nordmenn og innvandrere. Likevel vil ikke engang vår egen statsminister erkjenne problemet som reellt. I et intervju der han fikk spørsmål om de økende matkøene, refererte han til velferdsmottakernes situasjon ikke som fattigdom, men som en «fattigdomsopplevelse», noe som – ifølge de som stod i køen selv – vitner om en manglende forståelse for hva fattigdom er, og hvor ødeleggende og nedverdigende det er for et individ å stå utenfor samfunnet.
Vi ser også en bekymringsfull utvikling blant våre yngre generasjoner. Det siste tiåret har det vært en markant økning i psykiske helseproblemer hos tenåringer og unge voksne. Køene i helsesystemet er lange, og mange sliter allerede med å få hjelp. Det kan ikke feies under teppet at flere og flere unge vil havne i NAV-systemet i de kommende årene. Politikerne snakker stadig om viktigheten av arbeid og lanserer sine opptrappingsplaner for arbeidsrettet rehabilitering. Det er mange som kan ha nytte av dette. Men for dem som sliter med å oppfylle forventningene til det strømlinjeformede arbeidslivet vi har i dag, vil det å bli pushet gjennom et system som ikke tar hensyn til individuelle behov bare forverre symptomene. I vårt moderne samfunn virker det som om toleransen for forskjeller krymper dag for dag, og mentaliteten om at «vi står sammen» blir mer og mer til «alle må klare seg selv.»
Jeg forsøker ikke å male et bilde av Norge som er dystrere enn virkeligheten, heller ikke å ta privilegiene våre for gitt, men å belyse en bekymringsverdig utvikling som ikke burde være tillatt i et land som vårt eget. De økende sosiale forskjellene er like paradoksale som de er slående — enten vi ser dem i nyhetsreportasjer, statistikk eller ute på åpen gate.
I hjertet av Oslo, beveger du deg gjennom områder som Grønland, Vaterland og Kvadraturen, møter du rusmisbrukere og hjemløse som sitter på gata, sover på fortauet og bruker og distribuerer narkotika midt på lyse dagen. Dette er et tragisk syn som føles svært malplassert i hovedstaden til et av verdens mest velstående land.
«En nasjons storhet måles i hvordan den behandler sine svakeste medlemmer.» Enten det er sagt av Gandhi, Truman, Humphrey eller Dostojevskij, er dette ordspråket like relevant som alltid.
Det vi mangler i dette landet er ikke ressurser. Vi mangler prioriteringer. Jeg mener det er på høy tid at politikerne våre får hodet ut av sanden og reverserer denne situasjonen før den eskalerer – selv om det betyr å omfordele midler fra sine overdådige byggeprosjekter, overdrevne byråkrati og sine egne oppblåste lønninger.
Vi trenger et velferdssystem som er i stand til å imøtekomme individer. Som støtter dem i stedet for å gjøre dem sykere. Et system som styrker i stedet for å gjøre til offer. Et system tilpasset den moderne verden, i stand til å møte utfordringene til de kommende generasjonene.
Og i fremtiden, håper jeg at synet av tre hundre mennesker som står i kø for å motta mat fra fattighuset er noe vår privilegerte nasjon aldri trenger å være vitne til igjen.