Hva er vitsen med penn og papir?

Ganske nylig leste jeg en NRK-artikkel der rektoren ved Kannik skole i min hjemby Stavanger rapporterer at skriveferdighetene blant ungdomsskoleelever har gått ned. Dette gjelder ikke bare staving og rettskriving, men håndskrift spesielt.

I dagens moderne teknologisamfunn, hvor skriftlig kommunikasjon i stor grad styres av sosiale medier og kunstig intelligens, kommer ikke dette som noe stort sjokk. Hos noen, vekker det likevel stor bekymring. En optimist vil kanskje tenke «Er det så farlig da?» Og for en analytiker og realist (les: pessimist) som meg, er det fristende å grave litt i problemstillingen:

Hva skjer med samfunnet når kunsten å kommunisere analogt går tapt?

Når vi snakker om oldtidens skriftspråk, tenker man ofte på Hellas, Romerriket eller Egypt. Men verdens første skriftspråk oppstod til og med før hieroglyfenene, i sivilisasjonens vugge: Sumer.
Bilde: University of Chicago

Skriftspråk har eksistert helt siden sivilisasjonens opphav. De første som tok det i bruk var sumererne i Mesopotamia, hvor vi også finner de tidligste eksemplene på matematikk og vitenskap. De brukte grifler, stifter av leirskifer, til å risse inn tegn på tavler av myk leire som har blitt bevart i over 5000 år.

Pussig nok, er det ikke en altfor stor overdrivelse å si at en kommunikasjonsmetode menneskeheten har brukt, bevart og raffinert gjennom tusenvis av år, i dag er på god vei til å glemmes.

En relatert reportasje fra NRK diskuterer hvordan håndskrift spesifikt har endret seg i moderne tid. En interessant observasjon som belyses her, er at skrivegrepet til barn har blitt svakere. Og med grep, mener jeg ikke forståelsen av skriving som konsept, men bokstavelig talt grepet om blyanten. «De har fått et slappere skrivegrep, med mindre muskelstyrke i skuldre og armer», sier ergoterapeut Grete Borgen. De sliter også med finmotorikken – særlig gutter, som ofte driver med mindre «putlete» lek og generelt større fysiske bevegelser enn jentene.

Eksempler på hvordan elevers håndskrift har endret seg gjennom tidene – så klart med forbehold om individuelle forskjeller. (Jeg vil ikke si at eksempelet til høyre er så veldig mye mindre leselig enn håndskriften til min godt over 30 år gamle ektemann (beklager, kjære…))
Bilder: NRK.

Dette dilemmaet strekker seg lenger enn bare håndskrift og rettskriving. Det gjenspeiler en nedgang i analoge ferdigheter generelt, som vi ser over hele den vestlige verden.

Allerede i 2018, skrev BBC om at det å lese analoge klokker er i ferd med å bli utdatert kunnskap, nesten på lik linje med romertall.

I dag hører vi skrekkhistorier fra Storbritannia om barn som ikke vet hva de skal gjøre med en bok. De «swiper» og trykker på sidene som om det var en iPad.

Det var kanskje ikke klokken på veggen som skulle være fokuset i dette bildet, men det var det som dessverre fanget internetts oppmerksomhet.
(Originalbilde: ukjent. Meme: stjålet fra Facebook-siden tilThe Language Nerds)

Forskning viser at både det å lese bøker og skrive for hånd styrker dypere forståelse, hukommelse og kognitiv bearbeiding sammenlignet med digitale alternativer.

I en vitenskapelig artikkel fra tidsskriftet Frontiers of Psychology, argumenterer Dr. Meredith Saletta Fitzgibbons for at lesing og håndskrift er tett koblede motoriske og språklige prosesser som utvikles parallelt, og deler noen av de samme nevrologiske systemene i hjernen. Studier viser også at håndskrift, sammenlignet med ikke-motorisk øving, gir raskere læring og større overførbarhet til nye oppgaver.

Én ting er hjernen vår. En annen ting er samfunnet, verden om du vil – eller det som er igjen av den hvis katastrofen inntreffer.

Regjeringen sender ut brosjyrer i posten, og avisene skriver stadig side opp og side ned om beredskap og hva alle innbyggere bør ha på lager i tilfelle en krise. Førstehjelpsskrin, stormkjøkken, dopapir, kontanter (også fungerende som dopapir når penger blir overflødige), fyrstikker, stearinlys, batterier, lommelykt, DAB-radio.

Men hva med penn og papir?

Når elektrisiteten forsvinner, internett er en fordums drøm og alt som heter teknologi er kaputt, hvordan skal vi da kommunisere med hverandre?

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap sitt anbealte kriselager. Jeg har hverken en overlevelsesbunker eller samtlige av disse gjenstandene tilgjengelig hjemme, men de aller fleste — inkludert det sistnevnte som ikke står på listen.
Bilde: Beredskapslager.no

Vi snakker ikke kun om penn og papir i bokstavelig forstand. Vi snakker kart og kompass. Morsekode. Brevduer. Vardebrenning. Innrisninger av tegn og symboler på leirtavler. Eldgamle metoder for å oppbevare kunnskap og kommunisere over avstand, som hverken krever strøm, internett eller formuleringshjelp fra ChatGPT. Vi trenger ikke dra det så langt heller. Om den yngre garde sliter med å lese analoge klokker, er det sannsynligvis en god del mennesker der ute i samfunnet som ikke engang vet hva en DAB-radio er.

Nå tenker du kanskje: «Hun her har sett altfor mange katastrofefilmer.» Og ja, jeg er selvfølgelig innforstått med at stormkjøkken og drikkevann er viktigere enn blyant og notatblokk. Jeg mener ikke at skolen skal innføre morsekode eller duetemming som obligatoriske læreplanmål. Apokalypsen er heller ikke et realistisk eller presserende scenario – i hvert fall ikke helt ennå. Men selv om det kanskje er satt litt på (blyant)spissen, vil jeg likevel kalle det et tankekors:

For 5200 år siden, skrev sumererne på leirtavler med grifler. I dag kan den yngste generasjonen så vidt holde i et skriveredskap.

Dette er absolutt ikke en kritikk eller latskapsanklage mot Gen Z (hvis intelligens jeg tidligere har tatt til orde for når det gjelder litteratur og lesing). Vi skal selvsagt heller ikke skylde på lærerne, som gjør det beste de kan med de begrensede ressursene de har. I dette tilfellet, er det liten tvil om hvem som har skylden, og de er litt vanskeligere å stille til veggs. Datamaskiner, skjermbruk, KI, sosiale medier, anglifisering – vi kan nevne i fleng. Det mer konstruktive spørsmålet vi heller bør stille oss er, som alltid:

Er det noe vi kan gjøre for å snu om på trenden, og sørge for at skriving ikke blir en tapt kunnskap i fremtiden?

På Kannik skole har de allerede begynt å ta grep. Her har de økt fokuset på skriving i alle fag, og undersøker hvordan best å balansere det å skrive for hånd med det å digitalt. Et av forslagene er å skru av autokorrektur – noe jeg personlig syns er en utmerket idé. Jeg merker selv at jeg lener meg mer og mer på grammatikk- og korrekturprogrammer, som selvfølgelig er et supernyttig verktøy for effektivisering i min bransje. Samtidig gjør det hjernen mer slapp og blikket mindre årvåkent — et kompromiss som er verdt å være oppmerksom på.

…Men tilbake til håndskrift, grifler, morsekode og penn og papir.

Personlig er jeg skeptisk til tanken om at noen av delene gjør et skikkelig comeback. Men nå blir jeg jo titt og ofte irrettesatt som pessimist når jeg introduserer det jeg tenker er en realistisk tilnærming.

Så kanskje jeg skal forsøke å si som optimisten: Kanskje det ikke er så farlig?

Kanskje vi rett og slett må belage oss på at håndskrift – til og med skriftspråk som vi kjenner det – sakte men sikkert vil viskes ut fra sivilisasjonen.

Men dersom en krise mot formodning skulle oppstå, håper jeg for deres del at fremtidens samfunnsborgere er like tilpasningsdyktige og løsningsorienterte som våre forfedre, selv uten digitale støttehjul.

Om ikke annet, så finner kanskje fremtidens arkeologer eller besøkende fra verdensrommet en eldgammel steintavle med emoijis de kan bryne seg på.