Når forskning blir forvrengt

«Ny forskning viser at å drikke rødvin gjør deg smartere.»

Om jeg ikke husker feil, var det akkurat et slikt eksempel en av mine psykologiprofessorer brukte da han diskuterte dette temaet under en forelesning i statistikk og forskningsmetode for en ganske god del år siden – et tema som bare fortsetter å øke i relevans for hvert år som går i den digitale tidsalder. Det kan oppsummeres kort i et enkelt, men fortsatt utrolig komplekst begrep:

Forskningsformidling.

Illustrasjonsbilde: Denis Sousa / Unsplash

Det gitte eksempelet var en overskrift fra en populær tabloidavis. Du ser utallige likedan hver eneste dag. Dramatiske, sensasjonaliserte, oppmerksomhetsfangende proklamasjoner om hvordan forskning viser hva som gjør deg smartere, dummere, sykere, friskere, bedre, dårligere.

«Dette øker risikoen for kreft.»
«Spiser du dette, får du bedre søvn.»
«Gjør du dette, minsker du sjansen for demens.»

Det kan være vanskelig å orientere seg, ikke minst å forholde seg kritisk når dette er virkeligheten media presenterer oss for. Selv om slike overskrifter kan virke harmløse i seg selv, er de sammenlagte effektene av denne typen vinklinger langt ifra det.

Misinformasjon. Desinformasjon. Mistillit. Og, i ytterste konsekvens, vitenskapsfornektelse.

Vi skal ikke male et dystopisk bilde, men det er klart at medienes overdrivelser og forvrengte tolkninger kan svekke folk sin tillitt til det vi kaller vitenskap.

Når til og med forskning som konsept blir utvannet, hva har vi da igjen å stole på?

Når vi hører ordet vitenskapsfornektelse, tenker vi ofte på USA. Men bildet ovenfor er tatt foran Stortinget i Oslo, hvor 200–300 demonstranter fra konspirasjons- og antivaksinemiljøet i Norge var samlet under koronapandemien i april 2021 for å protestere mot myndighetenes tiltak, blant annet ved å brenne munnbind og bryte retningslinjene for avstand.
Foto: Heiko Junge / NTB, publisert av NRK

Som alltid er det hensiktsmessig å begynne med spørsmålet om hvordan vi har endt opp slik.

Den første forklaringen er kanskje den mest åpenbare: sensasjonalisme selger.

Vi trenger ikke gå dypt inn i denne årsaken, som jeg vil si er ganske selvforklarende. Det sier seg selv at jo mer digitalisert samfunnet vårt blir, desto mer av kommunikasjon, nyhetsdeling og markedsføring foregår over nettet – og desto mer desperate blir mediene i kampen om å vinne lesere og klikk.

I et tidligere innlegg diskuterte jeg konseptet «enshittification«. I dag livnærer mange nettsteder seg på inntekter generert gjennom tredjepartsannonser eller B2B-markedsføring: å promotere produkter eller tjenester fra én bedrift til en annen via nettsider, digitale annonser eller innhold. I tillegg tjener mange nyhetssider penger per klikk eller per visning/interaksjon, i prismodeller kjent som CPC (cost-per-click) og CPM (cost-per-mille) annonsering – derav opphavet til det nå veletablerte uttrykket «clickbait», eller «klikkagn» som det også kalles på norsk.

For å si det sånn: Hvilken overskrift ville du (bevisst eller ei) vært mer fristet til å trykke på?
«Ny forskning undersøker de potensielle effektene av vin på kognitiv ytelse» eller «Rødvin gjør deg mer intelligent»?

Selv om det kanskje har blitt eskalert, er ikke sensasjonalistisk journalisme eksklusivt for den digitale tidsalder. «Gul journalistikk», det offisielle begrepet for å bruke iøynefallende overskrifter og sensasjonaliserte overdrivelser for å øke salg, oppstod i den intense kampen for lesere mellom to aviser i New York på 1890-tallet – her illustrert i en satirisk tegning fra 1898, som viser redaktørene Joseph Pulitzer og William Randolph Hearst konkurrere om eierskap til den spansk-amerikanske krigen, iført bekledning fra tegneseriestripa «The Yellow Kid», hvor begrepet har sitt opphav.
Bilde: Wikimedia Commons / Wikipedia

Den andre årsaken kan virke kritisk ved første øyekast. Det er en sannhet med nyanser, men en sannhet likevel: Journalister forstår ikke forskning.

Denne debatten, som har pågått i over et tiår, handler i bunn og grunn om manglende kunnskap. Den tradisjonelle journalistutdanningen dekker ikke forskningsmetodologi og statistikk. Mange journalister – selv om de er utmerkede skribenter og historiefortellere – mangler grunnleggende innsikt i hvordan å lese og forstå forskning, noe som fører til vanlige tolkningsfeil som bekreftelsesbias, cherry picking, utvalgsfeil, mangelfull kildekontroll og forveksling av korrelasjon med kausalitet.

For det sier seg også selv at dersom man ikke forstår noe, er man heller ikke i stand til å formidle det godt nok.

Det bringer oss til den tredje, kanskje minst like viktige faktoren når vi diskuterer utfordringene med forskningsformidling: forskerne selv.

Et annet poeng jeg vil kalle ganske selvforklarende, er at forskning ikke kan presenteres godt nok av en sekundær formidler uten å bli presentert godt nok av den første. Med andre ord:

Vi, akademikerne, har en jobb å gjøre.

En vanlig kritikk mot den akademiske verden er at den eksisterer eksklusivt for akademikere. Det er et lukket lite samfunn hvor forskere kun kommuniserer med andre forskere på et språk som er så gresk at vanlige dødelige bare kan drømme om å forstå hva de snakker om.

Hvorfor er det slik?
Handler det om arroganse?
Mangel på muligheter? Tilgjengelighet? Tid?
Er forskere for overlesset med søknader, møter, tidsfrister og jobbannonser til å i hele tatt forholde seg til verden utenfor?

Til en viss grad, ja. Forskerhverdagen i dag er annerledes enn den var for 30 år siden. I det 21. århundret er det «publiser eller forsvinn». Søknader om tilskudd, administrasjonsarbeid og bedriftsbyråkrati spiser opp ressursene, og mange forskere har så vidt tid til å drive med det de egentlig skal drive med: forskning.

Til en annen grad, kan forskere være motvillige til å engasjere seg i offentlige forum i et digitalt debattklima som stadig blir mer og mer fiendtlig. Noen forskere hevder at med framveksten av internett, sosiale medier, massemedia og tabloidaviser har vitenskapens kulturelle autoritet blitt svekket. Uttrykk som «forskning viser» og «forskere sier» holder ikke lenger vann – det har blitt til tomme floskler som er like lette å angripe og avvise som hvilket som helst annet utsagn.

Et annet argument omhandler vitenskap som felt – eller snarere, prosess. Som forfatterne av boka Communicating Science Effectively poengterer: «Vitenskap forventes å gi informasjon som er nyttig for samfunnet – om ikke umiddelbart, så gjennom en selvkorrigerende og kumulativ prosess.» Vitenskapen tilbyr et solid, regelstyrt rammeverk for å produsere pålitelig kunnskap om verden. Nettopp derfor er det en langsom, omhyggelig prosedyre som kan skje over flere år, tiår, til og med århundrer. Vitenskapelige funn gjenspeiler ofte pågående arbeid, er kun relevante for spesifikke kontekster eller populasjoner eller mangler svar på spørsmål offentligheten ønsker tydelige svar på. Denne uvissheten kan være vanskelig å kommunisere, ikke minst å akseptere for de som ikke er kjent med den vitenskapelige metoden.

Ofte tror jeg likevel forklaringen er mye mindre komplisert.

I en artikkel publisert i fagforeningen Teknas magasin for et par år siden, sier vitenskapsformidler Veronica Danielsen: «Jeg tror fagfolk fort kan være redde for at forklaringene deres ikke lenger blir faglig korrekte hvis de forenkler for mye. Og det stemmer at forklaringene mister noe jo mer vi forenkler. Men hvis vi ikke forenkler nok, risikerer vi at mottakeren sitter igjen uten å ha skjønt noe som helst.»

Dette utsagnet belyser et særdeles viktig poeng. For uansett sektor, felt og tema, er det nettopp det som kjennetegner ekte kunnskap: å være i stand til å forenkle.

For en god del år tilbake, på masterstudiet, husker jeg at vi så en WIRED-video hvor hjerneforsker Bobby Kasthuri ble utfordret til å forklare et vitenskapelig konsept – «the Connectome» – til fem ulike personer: en femåring, en trettenåring, en college-student, en masterstudent i nevrovitenskap og en connectome-entreprenør.

Denne videoen har jeg tatt med meg som et glimrende eksempel på at det å tilpasse komplekse temaer til ulike publikum og vanskelighetsgrader ikke bare er høyst mulig, men også en høyst verdifull egenskap.

…Spørmålet som gjenstår da er følgende:

Hvordan gjør vi forskere til bedre formidlere?

Heldigvis har akademia begynt å ta grep.

Forskningsformidling har blitt innført som egne emner på mange universiteter, både i utlandet og her i Norge. Selv om slike fag har eksistert lenger, har det vært et økende fokus på vitenskapsformidling innen akademia i løpet av de siste ti årene, drevet av debatter rundt åpen tilgang, samfunnsansvar og økt offentlig interesse for forskning.

For eksempel har flere vitenskapelige tidsskrifter, inkludert de som publiseres av SAGE, PLOS og Taylor & Francis, begynt å innføre det som kalles «plain language summaries» (PLS). Disse populærvitenskapelige sammendragene er skrevet uten faguttrykk og teknisk sjargong for å gjøre forskningen tilgjengelig for folk flest. Utgiverne tilbyr detaljerte retningslinjer for hva disse bør inneholde og hvordan de skal struktureres. Disse retningslinjene utgjør nyttige rammeverk for hvordan å bryte ned en fagtekst, kommunisere nøkkelpoeng og få fram essensen i forskningen.

Å gjøre medisinsk data mer tilgjengelig kan ha nyttige ringvirkninger for mange viktige målgrupper og samfunnsaktører, inkludert pasienter, helsepersonell, veldedighetsorganisasjoner og politiske beslutningstakere, som illustrert av Lobban, Gardner & Matheis (2022).

I Norge har De nasjonale forskningsetiske komiteene publisert et utvalg av ressurser og retningslinjer om moderne vitenskapsetikk og -kommunikasjon, deriblant denne artikkelen, hvor de argumenterer for en nytenking rundt det tradisjonelle synet på forskningsformidling. Her presenterer de et mer dynamisk perspektiv, kalt «kontinuummodellen», basert på ideen om at vitenskapen utvikler seg i dialog med det større samfunnet den er en del av. Derfor bør forskere forholde seg til media, brukere og offentligheten ikke bare som passive tilskuere, men som samtalepartnere som kan gi verdifull input. Det handler om å være til stede i kanalene der samfunnsdebatten utfolder seg, om «å se seg selv og forskningen sin i en større sosial kontekst», men også om å vise ydmykhet og kjenne sine begrensninger.

…Men hva med journalistutdanningen? Har det skjedd noen endringer der?

Som i akademia generelt, har vitenskapsformidling fått økt oppmerksomhet de siste 10-15 årene, også innen journalistikk. Omfanget, derimot, er diskuterbart.

Selv om de ulike studieprogrammene tilbyr enkeltemner og valgfag som omfatter statistikk, dataanalyse og/eller forskningsmetode, ser det ikke ut til å være en veletablert, obligatorisk del av journalistikkutdanningen – i hvert fall ikke her i Norge.

Når det er sagt, er det også diskuterbart hvor mye av problemet dette ville ha løst, da vi ikke må glemme forbryter nummer én.

Selv om dagen kommer hvor hver eneste journalist er en ekspert i statistikk og kan lese et helt akademisk tidsskrift uten å blunke, spørs det om vi noen gang får bukt med den utspekulerte gule presse.

Det gjør det bare enda viktigere for oss forskere, fagpersoner og akademikere ikke bare å ta oss tiden, men tørre å «bjuda litt på». Ikke bare er vi nødt til å være til stede der hvor debattene foregår. For å trenge gjennom i en tid hvor vitenskap har mistet sin autoritet til fordel for antivaksine-, klimafornektende og antivitenskapelige narrativer, er vi nødt til å oppdatere våre strategier.

I en artikkel ved navn «We Need to Do Better: Five Notable Failings in Science Communication», skriver den australske vitenskapsformidleren Craig Cormick:

«Vi er ikke bare nødt til å utfordre feilfremstilling og feilinformasjon, men vi er nødt til å kommunisere arbeidet vårt på måter som er nyttige og praktiske for andre å lære av og ta i bruk.»

Og som den norske vitenskapsformidleren Danielsen konkluderer: «Mye av poenget med vitenskap er at den skal komme allmennheten til gode.» Derfor er det viktigere at mottakeren har forstått litt enn at de har forstått alt.

Forskningsformidling handler ikke bare om hva vi kommuniserer, men hvordan. Som ved alle andre former for kunnskapsformidling, kommunikasjon og historiefortelling, ønsker vi å engasjere vårt publikum. For å skape genuin forståelse, må vi fange interessen.
Illustrasjon: Maki Naro / Soapbox science

…Nå, tilbake til spørsmålet som alle sitter og lurer på: Kan rødvin virkelig gjøre deg smartere?

Mest sannsynlig ikke.

Denne sensasjonaliserte avisoverskriften var et typisk tilfelle av en journalist som impliserte kausalitet i et korrelasjonsforhold. Eller, på (mer) forståelig språk: foreslo en årsakssammenheng der det egentlig bare var et sammenfall mellom to urelaterte faktorer. Nemlig, den statistiske sannsynligheten for at personer med høyere utdanning har bedre inntekt, og dermed har en tendens til å kose seg med dyrere drikkevarer.

Selv om det finnes studier som tyder på at vin i visse tilfeller og mengder kan ha en positiv effekt på hukommelse og kognisjon, behøver man ikke tømme flaska av den grunn.


…Poenget mitt i denne artikkelen er:

Det er vårt ansvar som akademikere og fagpersoner å gjøre vitenskap tilgjengelig for allmennheten.
Så er det media sitt ansvar å ikke vrenge det til noe annet.