Ortografi til besvær

De siste par ukene har jeg jobbet iherdig med å oversette en historisk roman; et prosjekt jeg genuint koser meg med. For det aller meste.

Selv om jeg er vant til å jobbe både med norske og engelske tekster, har dette prosjektet virkelig tydeliggjort noen pirkete men vesentlige forskjeller mellom de to språkene – såpass mye at jeg ble inspirert til å skrive et aldri så lite innlegg i rettskrivingens ånd.

Illustrasjonsbilde: Norskportal.no

Begrepet ortografi refererer til settet av regler og normer som gjelder for et skriftspråk, inkludert staving, tegnsetting, orddeling og bruk av stor bokstav. Selv om to språk kan ha tydelige syntaktiske og semantiske likheter og ulikheter, er det ikke alltid så lett å holde oversikt over de ortografiske forskjellene.

Forrige uke leste jeg en herlig artikkel på Forskning.no hvor Hilde Hasselgård, professor i engelsk språk ved UiO, gir nordmenn et lynkurs i engelske kommaregler. Her dekker hun blant annet kommabruk ved leddsetninger, «men» og komma i oppramsing, også kjent som Oxford-komma.

Oxford-kommaet, eller seriekommaet om det også kalles, er IKKE normert i norsk ortografi. Som oversetter og tospråklig skribent, har dette ofte vært en kilde til besvær, men jeg har nå innfunnet meg med det faktum at enkelte potensielle misforståelser rett og slett ikke kan unngås.
(Bilde: Ukjent artist; ofte brukt meme med opprinnelse et eller sted i internettets dype avgrunn, anno ca. 2011)

Jeg har tidligere dedikert et helt innlegg til tankestreken, som i norsk ortografi er en annen type strek enn i engelsk. Disse eksemplene er bare de første i en lang rekke av små og subtile forskjeller, som er nok til å få enhver oversetter til å ville rive seg i håret.

På norsk er det –, ikke —
På norsk er det « , ikke “
På norsk er det komma etter anførselstegn i replikker, ikke før
På norsk er det alltid komme etter ‘men’, men ikke alltid ‘og’ og ‘eller’
På norsk kan du velge mellom konservativt og radikalt bokmål; hannkjønn eller hunnkjønn/en-ending eller a-ending på substantiver etter preferanse, og det er helt greit, så lenge du opprettholder en viss form for konsekvens (som jeg ikke nødvendigvis kan skryte på meg at jeg alltid gjør i denne bloggen). 

Hasselgård påpeker også et annet interessant poeng: Storbritannia har ikke et offisielt organ, språkråd eller ett enkelt rettskrivingssystem. Det har vi faktisk her i Norge – selv om det ikke alltid virker sånn.

Ofte når jeg leser aviser, artikler, undertekster, debattinnlegg og noen ganger bøker, er inntrykket mitt at kommaet sitter ganske løst for oss nordmenn. Jeg henger meg ofte opp i feilplasserte kommaer i nyhetsartikler, men jeg kan også ta meg selv i å være litt for restriktiv med nødvendige relativsetninger.

For det utrente øyet, kan det kanskje se ut som et lovløst ville vesten-system hvor bindestreker, kommaer og kolon kastes rundt som kuler i et vertshus.

Men tro det eller ei, det finnes regler.
Ganske så mange regler, faktisk. Og normer. Og konvensjoner.

Det er selvfølgelig lov å bli forvirret av alle disse. Til og med en skrivenerd som meg blir det. But when in doubt, seek Språkrådet. Det gjør jeg hele tiden. Infosiden deres om kommaregler var lenge på topplisten min over mest besøkte nettsider. Og dersom jeg er veldig rådvill, kan jeg til og med ty til å sende dem en e-post. Det gjorde jeg faktisk ganske nylig, da jeg satt med et ortografisk dilemma jeg ikke fant noe svar på og var nesten i ferd med å rive av meg håret selv. På under femten minutter, fikk jeg et grundig og opplysende svar som løste problemet umiddelbart.

Som nordmann, gjør dette faktisk meg litt stolt, og jeg lyst til å skryte litt av Språkrådet. Her sitter kunnskapsrike fagpersoner parat med pennen klar, motivert til å veilede det norske folk.

Det minner meg om en annen artikkel jeg nylig kom over. Åse Wetås, selveste direktøren i Språkrådet, skrev nettopp en knakende god kommentar i teknologiavisen Computerworld om kunstig intelligens og norsk rettskriving, hvor hun beskriver et økende problem:

Dette er dessverre et velkjent problem. Og nettopp av den grunn, anbefaler jeg absolutt ingen å stole på KI. 

Her er et lite utdrag fra en samtale jeg hadde med Chat GPT her om dagen, rett og slett bare på pur F:

…Guilty. As. CHARGED.

Selv om jeg noen ganger syns det er litt morsomt å «ta ham med buksene nede», blir jeg innerst inne mektig irritert. Ikke bare fordi teknologien stadig svikter i jobben den har skrytt på seg å klare (og jeg har allerede aaaltfor lite tålmodighet med maskiner som ikke gjør som de får beskjed om, bare spør printeren på min forrige arbeidsplass…), men fordi jeg vet hvor mange mennesker i dagens samfunn som lener seg på generative KI-modeller som en kilde til språkveileding.

Vi tror kanskje at Big Tech har bygget et orakel, men gang på gang viser det seg at kunstig intelligens ikke er på langt nær så intelligent som vi skal ha det til.

Jeg tror at alle som leser denne bloggen (uansett hvor mange eller få dere er) nå har skjønt at jeg ikke er en særlig stor tilhenger av KI. Samtidig så anerkjenner jeg at KI kan være et særdeles nyttig og effektivt hjelpemiddel – såfremt det utvikles på riktig måte. Direktøren i Språkrådet belyser her et veldig godt poeng: «Noen må videretrene modellen til tiltenkt og spesifikk bruk, noen må teste om den virker tilstrekkelig godt til det tiltenkte formålet, og noen må integrere modellene i et brukergrensesnitt.»

Med andre ord:

Før vi kan stole på at språkmodeller presenterer språkinformasjon riktig (noe vi på dette tidspunktet kan stole på at de faktisk ikke gjør), må vi sørge for at de trenes opp av folk som faktisk kan språket.

For uansett hvor besværlige de kan være for den alminnelige cowboy, så er det nå en gang slik at disse språkrelgene eksisterer – og vi er bare nødt til å forholde oss til dem.

Selv om regler er no’ herk, kan tegnsetting noen ganger utgjøre forskjellen på liv og død.
…I hvert fall i enkelte ekstreme (og diskuterbart realistiske) scenarioer.
(Bilde: Enda en skatt hentet opp fra internettets mørke dyp)

Her kunne jeg riktignok ha avsluttet, men det er én siste sak jeg har lyst å adressere helt til slutt, som vi var inne på i starten: nemlig rettskrivingsregler på engelsk.

«Språkrådet er vel og bra for norsk», er det kanskje noen som tenker. Men hva med britisk og amerikansk, som – slik Professor Hasselgård påpeker – ikke har et offisielt språkråd, men benytter seg av en rekke ulike systemer og stiler med en rekke ulike normer og konvensjoner? Hva skal jeg forholde meg til når jeg sitter og skal oversette den norske teksten min eller skriver en oppgave på engelsk, og ikke aner hva som er riktig eller galt?

Hovedrådet er alltid: vær konsekvent. Velg bevisst ett system – enten det er Chicago, Oxford, APA eller hvilken som helst annen passende stilguide – og hold deg til det. Om du velger britisk stavemåte over amerikansk, gjør det for alle aktuelle ord. Om du bruker Oxford-komma, bruk det gjennom hele teksten. Om du velger å ha mellomrom før og etter tankestreken, gjør det i hvert eneste tilfelle.

Hvilken stilguide du skal velge og hvor strengt du skal følge den, avhenger også selvfølgelig av typen tekst du skriver. Det er forskjell på en doktorgradsavhandling og en skoleoppgave. Det er forskjell på en fagbok og en selvhjelpsbok. Det er forskjell på et sakprosaessay og en skjønnlitterær novelle. Det er forskjell på dette blogginnlegget og masteroppgaven min. Det er to helt forskjellige verdener.

Uansett, så er poenget:

Enten du skal oversette en roman, skrive en avhandling, hamre løs på et debattforum eller bare er en språkentusiast som er opptatt av rettskriving, er det viktigste du kan gjøre å benytte deg av pålitelige kilder.

…Men i ny og ne, om du oppdager et feilplassert komma i en nyhetsartikkel eller et bortkomment semikolon på en bokside, er det også lov å se litt gjennom fingrene. Husk at vi er alle mennesker (i hvert fall de fleste av oss, ennå), språk er alltid i utvikling og regler er til for å brytes – gitt at du kan dem.