10 DÅRLIGE skrivetips

Nå som jeg for tiden er litt «in between projects», ihvertfall de av større omfang, har jeg endelig forsøkt å gjenoppta mine egne slumrende skriveprosjekter.

Det kan fremkalle blandede følelser.

Takk til den ukjente meme-innehaveren for denne ukomfortabelt realistiske fremstillingen.

Mens jeg satt der i frustrasjonen over de uferdige prosjektene til mitt fortidige selv, kom jeg til å tenke på skrivetips: gode råd og retningslinjer, «dos and don’ts» og «101s» jeg har lest om, hørt og diskutert oppigjennom årene og tatt til meg. Kanskje enda mer, det jeg ikke har tatt til meg.

Dette innlegget er løselig inspirert av noe jeg har sett enkelte utenlandske forfattere gjøre på sine respektive medier – deriblant en av mine favoritt Instagram-kontoer, rachel_j_writes, som deler mye god skriveinspirasjon særlig rettet mot de som ikke er helt 100% nevrotypiske (noe jeg med ganske stor sikkerhet kan si at utgjør en vesentlig andel av skribenter, forfattere og kunstnere generelt).

… Her kommer altså min versjon av 10 DÅRLIGE skrivetips man titt og ofte hører eller leser om, som absolutt ikke burde tas bokstavelig.

1. Hvis du vil bli god til å skrive, må du skrive hver dag

Vi begynner med et av de vanligste tipsene jeg hører, som også er, etter min mening, et av de mest misvisende.

For å bli god til å skrive, må man skrive mye. Det er opplest og vedtatt. Men det betyr ikke nødvendigvis at man må gjøre det hver bidige dag.

Jeg mistenker at dette tipset stammer fra trenden om å se på kjente forfatteres daglige skriverutiner, og ta det som instrukser heller enn inspirasjon.

Som et B-menneske (kanskje til og med C) er jeg stikk motsatt av Ursula K. Le Guin. Hjernen er mer eller mindre dysfunksjonell før kl 10 om morgen, men når sitt kreative høydepunkt på kvelden. Legg også merke til all tiden hun setter av spesifikt til kreative aktiviteter, avslapping og fritid, noe som er essensielt for at hjernen skal kunne operere optimalt.
(Bilde: Phoebe Owens Crozier, tekst hentet fra «An Interview With Ursula Le Guin» av Slawek Wojtowicz, 1988)

De fleste av oss er ikke forfattere på heltid. Vi har mange andre ting i livet som okkuperer tanker, fokus og ikke minst kreativitet. Det er lov å ha en dårlig dag, en dårlig uke, til og med en dårlig måned. Aldri klandre deg selv om du ikke klarer å følge planen din til punkt og prikke. Det viktigste er at du skriver når du har kapasitet.

Det som derimot er et godt råd, er at man bør skrive uansett om man føler seg motivert eller ei. Ikke vent på at musen skal komme – noen ganger må du lokke henne frem på egenhånd ved å sette deg ned og bare gjøre arbeidet.

2. Førsteutkast skal være grove

Dette tror jeg er en misforstått versjon av det engelske uttrykket «you can’t edit a blank page», noe som hverken er feil eller et dårlig tips. Om man står bom fast i skriveprosessen, er det selvfølgelig bedre å skissere ut et grovt utkast man kan jobbe videre med enn å sitte i timevis og stirre på et tomt dokument. Det er også en gyllen anledning til å igangsette en kreativitetsprosess som kan få hjernen i riktig gir. Men det betyr ikke at det er feil å gjøre det på andre måter.

Selv er jeg en perfeksjonist som elsker å bruke tid på å jakte synonymer, finpusse setninger og omorganisere avsnitt. Noen ganger kan jeg skrible ned et utkast kjapt, men mange ganger kan jeg bruke timevis på én seksjon. En gang brukte jeg en halvtime på én enkelt setning (som jeg innrømmer kanskje er litt i meste laget, men til gjengjeld ble det en veldig smooth setning). For meg, er dette en del av den kreative prosessen: jeg verdsetter pirkearbeidet. Pirkearbeidet gir meg tilfredsstillelse, som igjen gir meg motivasjon for resten av arbeidet.

Vi har alle forskjellige måter å jobbe på, fordi hjernene våre er skrudd sammen på forskjellig vis. Et utkast må alltid revideres i flere runder, men når det kommer til hvordan man bygger dette utkastet, er det ingenting som er riktig eller galt.

Selv om et førsteutkast ikke nødvendigvis «skal» være grove, trenger det heller ikke være perfekt.
Enkelte av oss *kremt* kan sikkert ha godt av å være LITT mer løssluppne noen ganger.

3. Du trenger en fullstendig outline

Selvfølgelig er det alltid lurt å ha en viss idé om hva man vil med teksten og hvor historien skal ende opp, slik at man unngår å «skrive seg bort» (eller sitte igjen med en omfattende bokserie på 6+ volum man aldri klarer å sammenfatte en avslutning på mens fanskaren fortsetter å skrike i årevis etter siste bok, som enkelte internasjonale bestselgende forfattere hvis navn kan forbli unevnt).

Men på samme måte som selve skriveprosessen varierer fra person til person, varierer også idémyldringen.

Innen skriving, snakker vi ofte om «plotter vs. pantser«: noen forfattere foretrekker å ha handlingen klart for seg, ofte ned på detaljnivå, før de begynner å skrive. Andre liker å «fly by the seat of their pants», og la handlingen utspille seg under selve skriveprosessen. Mange gjør også en mellomting. Det viktigste er å finne den fremgangsmåten som passer best for deg.

Et annet poeng verdt å ta med seg er at narrativ utvikling er i seg selv en kaotisk prosess. Uansett hvor perfekt outline du starter med, vil den på et eller annet steg i prosessen fra utkast til ferdig produkt bli omstrukturert av nye idéer, detaljer og uoverensstemmelser som dukker opp underveis. Uansett hvor ryddig, lineær og velstrukturert en ferdig tekst fremstår – enten det er skjønnlitteratur eller sakprosa – kan jeg garantere at prosessen var alt annet enn det.

4. Kutt ut tankestrek og «KI-språk»

Nå for tiden, hører vi særdeles ofte om såkalt KI-språk: tankestrek, «det er ikke X, det er Y» og andre stilistiske grep som språkmodeller har inkorporert og overbruker i sine algoritmer. Det har nådd et slikt nivå at skoleelever, universitetsstudenter og til og med etablerte skribenter unngår å bruke enkelte former for tegnsetting og tekstlige virkemidler i frykt for at lesere skal mistenke dem for å bruke KI. Noen har til og med gått så langt som å bevisst skrive dårligere.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg kalt «Ta tilbake tankestreken» der jeg oppsummerer dette ganske enkelt: KI bygger sine algoritmer ved å konsumere menneskeskrevne tekster. Vi skal ikke gjøre som LLMene og bruke disse virkemidlene overdrevent, men vi bør heller ikke kutte dem ut. Tross alt, er det menneskeskapte tekstlige verktøy som er etablert i litteraturen gjennom hundrevis av år. Bare fordi en robot etterlikner oss, skal vi ikke la den få siste ordet.

Vi bør ha såpass respekt for oss selv som forfattere til å ikke la oss påvirke av dette, og vi bør ha tiltro til at leserne våre tar innover seg teksten som en helhet – tankestreker eller ei.

5. Teksten må følge sjangerens oppskrift

Som nevnt, er det greit å ha en viss idé om hva du vil skrive før du starter – gjerne en begynnelse, en midtdel og en slutt – samt at teksten følger en viss struktur. Det er ikke dermed sagt at teksten må følge denne strukturen slavisk.

Et annet konsept man ofte snakker om når det gjelder historiefortelling er «Hero’s Journey«. Personlig syns jeg dette konseptet er overbrukt, både innen TV, film og populærlitteratur. Jeg opplever å konsumere den samme historien gang på gang på gang, til et slikt punkt at jeg allerede vet hva som kommer til å hende når hovedpersonen setter fot i sin første utfordring. Frampek og «Easter eggs» er flott. Det er også flott å la publikum kunne føle på triumfen av å ha skjønt noe før det faktisk skjer.

På den andre siden, kan det fort bli for forutsigbart.

I dette husholdet gleder vi oss hver gang det kommer en ny sesong av MasterChef. En gjennomgående idé amatørkokkene må forholde seg til for å imponere dommerne, er å «elevate the dish». Om de klarer å fremstille et velkjent matkonsept med en overraskende vri, et tilskudd av nye ingredienser eller en presentasjon som fenger på nyskapende vis – ja, da blir Gordon fornøyd!
(Foto: Greg Gayne/Fox)

Skriving er litt som matlaging på den måten. Om du virkelig vil imponere gjestene, dommerne, Gordon Ramsay, eller i dette tilfellet leserne, må du tilføye det lille ekstra. Hva «det lille ekstra» er – det er det som er det store spørsmålet. For noen kommer det mer naturlig enn for andre, men det er ingen som har et medfødt talent på ekspertnivå. Som med alle andre ferdigheter man kan og vil bli god på: øvelse gjør mester – kokk så vel som forfatter.

Poenget mitt her, er: Ta deg friheter!

Regler er til for å brytes. Men det hjelper så klart at man kjenner til reglene man bryter.

6. Skriv det publikum vil lese

Dette er ikke et dårlig tips i seg selv, særlig hvis man har en drøm om å bli bestselger, men det er et dårlig tips om man tar det for bokstavelig. Jeg tror en bedre versjon av dette tipset er:

Skriv det du selv har lyst til å lese.

Jeg tror det er viktigere å skrive en historie, en tekst eller en artikkel du selv kan kjenne deg igjen i og dermed legge sjela di i, enn å følge en mal og ta utgangspunkt i hva du tror vil selge mest. Hvis du følger oppskriften for strengt og nådeløst dreper hver eneste én av dine «darlings», selv de som kanskje fortjener å leve, ender du opp med noe som ikke lenger er ditt – eller verre, noe Gordon ville ha referert til med sin klassiske frase «It’s bland.»

«Men hva om ingen liker det jeg skriver?» lurer du kanskje, litt i overkant paranoid. «Hva om jeg har null tekstlige antenner og rett og slett har dårlig smak?»

Det er så klart et dilemma med nyanser, men det fins et enkelt svar: Om du leser mye (som forsåvidt er et av de BESTE skrivetipsene som finnes – kanskje det aller beste, entall), vil du også få en naturlig forståelse for hvilke tekster og historier som fenger nettopp lesere som deg. Og da vil jeg si at det er ganske stor sannsynlighet for at det finnes andre der ute som også fenges av akkurat det samme.

Om det derimot, tross all sannsynlighet, fortsatt ikke er en eneste sjel som ser ut til å ville lese det du skriver – ja, da er vi inne på et annet tema vi skal komme tilbake til mot slutten av lista.

7. Hovedpersonen må være sympatisk

Alle vet at lesere liker feilbarlige karakterer. Ta Harry Hole, for eksempel – hele Norges avdanka, alkoholiserte yndlingsdetektiv. Han får jobben gjort, og selv om det ikke alltid er på den mest moralske og rettmessige måten, så er hjertet hans på riktig sted.

Det trenger likevel ikke alltid være slik. Tenk Irvine Welsh. Tenk «Skandinavisk misantropi». Eller, en av mine personlige favoritter, en liten skjult perle kalt «Hell’s Kitchen» av Chris Niles (som ikke har noe som helst å gjøre med Gordon Ramsay, bare så det er sagt).

Personlig tar jeg heller en kynisk jævel eller intetanende psykopat enn en superhelt som gjør alt riktig og mestrer alle utfordringer.

Man trenger ikke alltid å redde katten. Noen ganger kan det være spennende å utforske hva som skjer når hovedpersonen setter fyr på treet.

Chuck Palahniuk, forfatter av blant annet Fight Club, er kjent for sine tvilsomme karakterer og sjangerutfordrende trekk. Den memoir-baserte meta-skriveboken hans «Consider This» har masse gode tips for fiksjonsforfattere, fremstilt på en særdeles underholdende måte. Dette er muligens den eneste «writing about writing»-boka jeg virkelig har tatt til hjertet. Anbefales!

Gjelder dette bare skjønnlitteratur, eller kan vi relatere det til sakprosa? Kanskje, hvis vi vrir litt på det:

I sakprosa, blir hovedpersonen på en måte forfatteren selv. De færreste ønsker å fremstille seg selv som usympatiske. Frykten for å fornærme kan føre til at vi holder litt for mye tilbake noen ganger, slik at teksten blir unødvendig «bland» og den tiltenkte gjennomslagskraften reduseres.

Man må tørre å utfordre leseren, også innen sakprosa.

Så lenge du argumenterer rasjonelt, uten å ty til personangrep og ikke-saklige påstander, så har ihvertfall du som «hovedperson» alt på det rene.

8. Du må ha en original idé

Jeg hater ordet «original». Det har jeg vært tydelig på før.

Det er ingenting som er «originalt» i ordets rette forstand, hverken innen skriving, film, musikk eller kunst generelt. Alt bygger på noe annet. Om jeg er nødt til å bruke begrepet, vil jeg bruke det om kunst som setter sammen elementer på en måte vi ikke er vant til.

Som utallige andre millennials, ble jeg som barn fortryllet av den magiske verdenen til Harry Potter-bøkene. «Boarding school»-sjangeren har lenge vært etablert i britisk litteratur. Trolldom, magi og mytiske skapninger er heller ikke noe nytt. Det fantes til og med andre barne-/ungdomsbøker på markedet med ganske så liknende premisser. Likevel klarte J.K. Rowling å trollbinde en hel generasjon. Hva er det som gjør Harry Potter så allsidig appellerende? Det er kombinasjonen.

Vi liker elementene hver for seg, men vi liker dem enda bedre når de er satt sammen på en ny, finurlig måte, med en fyldig base og en ekstra håndfull krydder.

Nesten litt som Marry Me Chicken.

Marry Me Chicken: en megapopulær oppskrift som egentlig «bare» er en twist på andre velkjente pasta- og kyllingretter som Tuscan Chicken. Likevel fremstår det som en helt ny, spennende rett, nettopp fordi ingrediensene er satt sammen på en fengende måte, med masse ekstra spice.
(Bilder: Gladkokken.no, Bloomsbury)

…Okei, jeg lover: ikke flere matreferanser nå. Vi nærmer oss slutten av lista, og de siste to anti-tipsene mine går på et mer generelt nivå.

9. Om du ikke får napp, kanskje skriving ikke er noe for deg

Kanskje er du en drømmende forfatterspire. Kanskje sitter du allerede med et ferdig bokmanuskript og en innboks full av avslag og ymse tilbakemeldinger fra diverse forlag, agenter og fagpersoner og tenker: «Kanskje det er på tide å gi opp.» Kanskje du skal bare krysse ut dokumentet, sku av PCen og innrømme for deg selv at du aldri vil få det til.

Tull.

Hvis du virkelig er dedikert til å følge drømmen, har jeg kun ett råd: fortsett å prøve. De som oppnår suksess, er de som ikke gir opp.

Apropos Harry Potter: Det sies at J.K. Rowling fikk avslag fra 12 ulike forlag før hun ble publisert. 12 er ingenting – det finnes forfattere som får hundrevis av avslag før de til slutt får napp. Du har til og med forfattere som oppnår suksess via selvpublisering, som f.eks. Andy Weir med sin internasjonale bestselger, senere Hollywood-storfilm, «The Martian.»

Nå skal jeg være ærlig: Det er vanskelig. Det krever en uhorvelig mengde arbeid, revisjoner og gjerne litt eksperthjelp. Selv da er sjansene små. For noen tar det årevis, og for noen skjer det aldri. Men om du gir opp, blir du ihvertfall aldri publisert.

Når det er sagt, er det ingen skam å snu. Det er heller ingen skam å gi opp den bokdrømmen når du til slutt innser at dette tar for mye tid og krefter du heller har lyst til å bruke på andre ting i livet.

Og det bringer oss til siste punkt på lista:

10. Det du skriver bør ha et formål

Du har kanskje hørt det fra venner, fra foreldre, eller fjerne slektninger i juleselskapet: «Du som er så glad i å skrive, har du tenkt å prøve å gi ut noe?» «Har du vurdert å ta et skrivekurs?» «Starte en blogg?» … «Har du vurdert å satse på det?»

Det er lett å tenke at det er noe man burde ha gjort, og samtidig glemme å stille seg selv spørsmålet: Er det noe jeg har lyst til?

Samfunnet forteller oss konstant: Er du god på noe, bør du tjene penger på det. Og det er kanskje det mest tullete rådet av dem alle.

Ikke alt må kommersialiseres.

Skriving er noe du skal gjøre først og fremst for deg selv. Det betyr ingenting om ingen leser det, om det aldri blir publisert eller du tenker at det aldri kommer til å føre til noe konkret. Det vil alltid føre til noe, av denne éne, enkle grunnen:

Skriving er terapi.

Det hjelper oss å utforske tanker, utvide refleksjoner, sette ord på følelser og stemninger, og oppdage ting vi kanskje aldri hadde oppdaget ellers.

Og når du er i gang med nettopp det – når du frigjør deg fra alle forventninger om hva en tekst «burde» være, hvem som «burde» lese det og hva det «burde» føre til – kanskje det er nettopp da du får frem det du virkelig ønsker å formidle.