Musikkens magi del 2: Faster & More Furious
Først og fremst: «Faster & More Furious» er ikke en av de 11 (diskuterbart) oppfinnsomme variantene av titlene i den populære amerikanske bilfilm-franchisen. Men det er tittelen på dette blogginnlegget – en oppfølger til mitt tidligere innlegg Musikkens magi.
I første del av denne (kommende) serien, snakket jeg så vidt om musikkens påvirkning på hjernen, mer spesifikt følelser, kognisjon og arbeidsprestasjoner.
Visste du også at musikk interagerer med hjernens motoriske nervebaner?
Foto: Leo_Visions / Unsplash
Det kommer kanskje ikke som et sjokk at musikk har evnen til å få oss i bevegelse. Vi har vel alle opplevd behovet for å tappe med fingrene, nikke med hodet og trampe med føttene (eller på gasspedalen?) når en sang vi er glad i spilles av på radioen. I 2023, tok en gruppe forskere dette konseptet enda et steg lenger ved å teste hvordan musikk med ulik følelsesladning påvirket hjernen under bevegelse. De brukte EEG til å måle hjerneaktivitet mens deltakerne enten tappet med fingrene eller satt helt stille og lyttet til musikk som enten var glad eller nøytral i fremtoning. Det de fant, i veldig korte trekk, var at glad musikk påvirket bevegelsesrelatert hjerneaktivitet, noe som indikerer en kobling mellom visse typer hjernebølger og visse typer musikk. Denne effekten ble imidlertid svakere når deltakerne var i bevegelse.
Hvorfor er det slik?
Kanskje fordi at det å lytte til følelsesladet musikk og det å utføre en motorisk oppgave – selv en ørliten, simpel bevegelse som å tromme med fingrene – aktiverer sensorimotriske nettverk i hjernen som overlapper med hverandre. Når man utfører en bevegelse, dominerer denne motoriske aktiviteten signalet, og dermed reduserer den emosjonelle effekten som musikken gir. Med andre ord: interaksjonseffekten mellom musikk og bevegelse går ikke bare én vei.
Man kan jo driste seg til å kalle dette en god ting. Kanskje man også kan driste seg til å tolke dette som et slags bevis på at hjernen kan gjøre to ting samtidig: nyte god musikk uten å la det forstyrre den pågående fingeraktiviteten – som i denne konteksten involverer å tromme løs på et tastatur.
Det bringer oss til neste del av innlegget.
Hovedformålet med denne serien er tross alt å anbefale noe god bakgrunnsmusikk til jobbing, skriving eller hvilke som helst andre kreative eller ikke-kreative prosjekter.
Som mange andre, foretrekker jeg ofte roligere former for instrumental musikk når jeg jobber og skriver, som var fellesnevneren for de fleste av anbefalingene i mitt forrige innlegg. I denne runden har jeg derimot valgt musikk som er litt mer vokal, men samtidig kjennetegnes av en rytme, stemning og/eller balanse som – i mine ører, i hvert fall – fremkaller både behagelig og hjernebølge-engasjerende lydlandskap som også passer til arbeidsøkter.
Jeg mener ikke bokstavelig talt raskt og sint, men kanskje litt… hva skal man si… mindre «bakgrunnsmusikkaktig.»
…Så før vi begynner, kanskje vi skal tillate oss å omformulere tittelen littegrann:
Musikkens magi del 2: A little bit faster, but not that much more furious – for dette er musikk som passer like godt bak skrivebordet som bak rattet, når man cruiser rundt med en stødig fart på 60 km/t.
80-talls post-punk
Dersom temaet var 80-talls post-punk generelt, kunne dette innlegget ha fortsatt i tilnærmet all evighet. Men her snakker vi tross alt om 80-talls postpunk i arbeidssammenheng, og der har jeg et par utvalgte jeg tar meg selv i å alltid komme tilbake til.
En av disse er The Chameleons, særlig debutalbumet fra 1983, Script of the Bridge. Med solide basslinjer, melodisk gitar og drømmeaktige, eksistensielle tekster, tilbyr dette albumet et fengende bakteppe til hvilken som helst økt – arbeid eller annet.
Et annet band jeg nylig har fått ørene opp for (men som er langt ifra nytt) er The Snake Corps, med albumet Flesh on Flesh fra 1985. Om man er glad i de gotiske gitar- og bassundertonene til band som Joy Division og The Smiths, er disse definitivt verdt å sjekke ut.
Apropos gotikk: The Cure har en velfortjent plass på listen min over favorittband gjennom tidene. Jeg er likevel ikke noen blodfan av det som The Cure kanskje er mest kjent for, som er de mer happy-go-lucky hitsangene deres, som titt og ofte spilles på radioen. Men de tidligere albumene deres, særlig Faith og Seventeen Seconds, får jeg aldri nok av. Med en behagelig, nesten dronende miks av flytende melodier og dyp, markert bass, er de perfekte for atmosfæriske høstkvelder med levende lys, om man føler seg litt Edgar Allan Poe-aktig (som en god kompis en gang kalte meg da jeg sendte ham et bilde av skrivepulten min en mørk oktoberkveld).
Akkurat nå er det derimot ikke høst. Det er snart sommer. Og med det, vil jeg gi meg selv gleden av å presentere et av mine absolutte favorittalbum – høst så vel som vår og sommer: Starfish av The Church. Nostalgi er nøkkelordet hvis man skal beskrive dette albumet. Her veksles det mellom akustiske ballader og pur, deilig 80-talls rock, er ikke dette nødvendigvis noe man ville kategorisere som bakgrunnsmusikk, men for meg, gjør det noe helt spesielt med både hjernebølgene og inspirasjonen.
90-talls grunge og stoner rock
Som en oldschool punk rock-fan som sverger til skinnjakken og mine 15 år gamle Doc Martens, har jeg alltid hatt en forkjærlighet for grunge. Alice in Chains, Soundgarden, Pearl Jam, Nirvana – jeg kan nevne i fleng. Det er derimot ikke alt som passer seg når man skal sette seg ved pulten og dykke ned i arbeidet. Men som med post-punken, opplever jeg at det er enkelte album som har en tidløs appell uten å være altfor distraherende for trommingen på tastaturet.
Vi kan begynne noe relativt «lettvint»: Stone Temple Pilots‘ album Core fra 1992. Det er ikke så mye å si om dette albumet annet enn at det er skittent, drivende og dekket av ørkenstøv som bringer California-heten rett hjem til PC-skjermen.
I starten av denne seksjonen, kom jeg til å nevne Alice in Chains: et band jeg har fått inn med morsmelka, nesten bokstavelig talt, som alltid har stått mitt hjerte nært. I senere år – særlig etter å ha sittet på Ekebergsletta en nydelig, varm sommerettermiddag og se ham opptre live på Tons of Rock – har jeg også fått øynene veldig opp for gitarist, (backing)vokalist og låtskriver Jerry Cantrell sine soloalbum. Degradation Trip er en mørk og introspektiv reise gjennom skyttergraven av den menneskelige eksistens som på et merkelig vis også er veldig oppløftende – og på et annet merkelig vis, veldig behagelig å skrive til.
Jeg tøyer kanskje strikken litt i lengste laget om jeg nevner Faith No More i denne sammenhengen, men jeg gjør det likevel. Vi kan vel teknisk sett ikke kalle dem for hverken grunge eller stoner; sjangermiksen deres rører ved så mange ulike greier. Men 90-tallsrock er det uten tvil. Albumet deres Angel Dust har alltid vært en slager i mitt bibliotek, og i det siste, har jeg oppdaget at det faktisk utgjør ganske så motiverende skrivemusikk – om ikke annet, så gir det klampen i bånn for humøret.
Vi avslutter denne kategorien på et seigere vis: Kyuss – gjennombruddsbandet til Queens of the Stone Age-frontfigur Josh Homme – og albumet deres fra 1994, Welcome to Sky Valley. Jeg refererte tidligere til Stone Temple Pilots som «dekket av ørkenstøv», men det er (selvfølgelig) ingenting i forhold til dette. Det tjukke ørkenstøvet fra dette sjangerdefinerende stoner rock-albumet kommer virkelig til å sette hjernebølgene i riktig gir, om det er slikt et gir du ser etter.
Videospill-soundtrack (og liknende)
Ja, det stemmer. Videospill.
Visste du at det var 70-talls synth-legendene Tangerine Dream (i samarbeid med blant annet tidligere nevnte 90-talls trip hop-pioner DJ Shadow) som lagde musikken til GTA V?
Her får du en herlig kombinasjon av myke electronica-rytmer og spenningsfulle beats som tar deg fra skitne gatehjørner til sommervibber og Mexican standoffs, observert med en underlig sofistikert distanse. Dette er og blir på topplisten over mine aller beste skrive-/jobbealbum noensinne.
(Og hvis det er noe som helst i dette innlegget som relaterer til «Fast & Furious», i hvert fall sånn tematisk sett, så er det definitivt dette.)
I tillegg til sommervibber og Mexican standoffs, er det ikke til å legge skjul på at jeg er en stor fan av både synthwave og science fiction. Selv om jeg ikke ennå har hatt gleden av å spille Ghostrunner, et cyberpunk slasher-/plattformspill fra 2020, har jeg veldig god kjennskap til soundtracket. Komponert av Daniel Deluxe, en av mine favoritt synthwave-artister, gir det et inspirerende dypdykk ned i sinnets neonbelyste bylandskap.
Et spill jeg derimot har spilt igjennom (altfor) mange ganger, er Deus Ex: Mankind Divided. Både dette og forgjengeren Human Revolutions – oppfølgeren til det klassiske sci-fi-spillet fra 2000, Deus Ex – har et nydelig soundtrack komponert av Michael McCann og Sascha Dikiciyan, aka Sonic Mayhem. Dersom du vil skru ned tempoet enda mer, til noe som kanskje er enda heftigere dypdykk, vil jeg absolutt anbefale å sette på dette.
Jeg kan fortsette å nevne i fleng, men i fare for å miste tålmodigheten til mine potensielle lesere, velger jeg å avslutte med èn siste (mer enn) hederlig omtale. Jeg velger også å «juksa litt», som Ingrid Espelid Hovig angivelig aldri sa, ved å inkludere noe som ikke er direkte videospill-soundtrack, men ‘liknende’, i og med at han har laget musikk både for filmer, spill og TV-serier:
Joel Thomas Zimmerman, aka Deadmau5.
Tro det eller ei, jeg er utrolig glad i Deadmau5. Særlig på denne tiden av året, enten jeg slapper av på terrassen, er ute på en løpetur i sola eller setter meg ned for å skrive/redigere en 20-siders lang sekvens. Vi kan nevne flere her – 4×4=12, Random Album Title, For Lack Of A Better Name eller samtlige av samarbeidsalbumene hans med tittel We Are Friends – men jeg velger i denne sammenheng å anbefale while(1<2). Fylt til randen av melodisk synth, club-vibes, ambient piano-mellomspill og en god klype 8-bits 90-/2000-tallsnostalgi, vil dette albumet løfte skrive-, jobbe- og kreativitetssøkten din til neste nivå uten å frarøve deg fokuset.
…Som jeg avsluttet forrige gang: Musikk er, uten tvil, subjektivt. Likevel:
Jeg håper at jeg kan ha bidratt med i hvert fall et par nye tips – om ikke til skrivebordet, så i det minste til neste biltur.